Dramatiserende og overfladisk

# Dramatiserende og overfladisk I dagens samfunn ser vi ofte verre konsekvenser av en overfladisk tilværelse enn kanskje noensinne før. Det å vise seg fra sin beste side, samle bekreftelse på sosiale medier og alltid holde fasaden, er blitt mer regel enn unntak. Men hva skjer egentlig når hele vår opplevelse av oss selv er forankret i andres blikk? Hva mister vi – og hvordan kan det påvirke vår psykiske helse? Vi skal se nærmere på de psykologiske mekanismene bak en dramatisk og overfladisk væremåte, og rette søkelyset mot det som i psykologien kalles histrionisk personlighetsforstyrrelse. Samtidig vil jeg undersøke hvordan slike trekk i varierende grad lever i oss alle, og hvordan tidlige erfaringer kan sette varige spor i selvfølelsen. ## Jakten på ytre bekreftelse For noen er det ytre nesten alt som betyr noe: utseende, status, hvordan man blir oppfattet, hvilken rolle man spiller i fellesskapet. I mange sammenhenger kan dette fortone seg som en helt normal del av livet – vi ønsker å gjøre et godt inntrykk, vi vil bli likt. Likevel kan denne jakten på bekreftelse bli så altoppslukende at det ikke lenger finnes et indre kompass. I stedet er man nødt til å føle seg sett og verdsatt konstant – uten dette risikerer man å «forsvinne» i sitt eget hode. Den britiske psykiateren Ronald Fairbairn beskrev i sin banebrytende forskning at noen utvikler det han kalte «det falske selvet» som respons på utilstrekkelig bekreftelse fra sine nære omsorgspersoner. Med et slikt utgangspunkt blir det å strekke seg etter andres gunst et fast mønster, og individet opplever at eget verd ikke eksisterer uten ytre validering. Vi skal ikke glemme at kulturen vi lever i forsterker denne dynamikken. Oppmerksomhet er blitt en valuta. Det handler om å være synlig, bli delt, likt og kommentert. Det finnes nærmest ikke grenser for hvordan man kan manipulere sitt eget image, og selvverd måles ofte i antall bekreftelser utenfra. Det ytre – ikke det indre – får forrang. ## Histrionisk personlighetsforstyrrelse – teater på livets scene Innen klinisk psykologi har vi beskrivelser av ekstreme former for dette. Histrionisk personlighetsforstyrrelse (tidligere kalt hysterisk personlighetsstruktur) handler nettopp om en gjennomgående og nesten altoppslukende søken etter oppmerksomhet. Personer med slike trekk har ofte et sterkt behov for å være midtpunkt, og dramatikk blir et middel til å bli sett. Følelser uttrykkes gjerne overdrevnt, kroppen brukes aktivt for å trekke til seg blikk, og relasjoner kan lett misforstås som dypere enn de i realiteten er. Dette kan gi seg utslag på mange måter. Noen kler seg svært utfordrende, mens andre forfører med ord og kroppsspråk. Det finnes varianter der det å bli stille og tilbakeholden nesten blir teatralsk – hvor oppmerksomhet oppnås gjennom fravær snarere enn tilstedeværelse. Mønsteret kan være at man stadig søker og behøver signaler om at man er elsket, ønsket, attraktiv og verdifull. Det er et dypt eksistensielt behov som ikke handler om overflatiskhet, men om overlevelse. ## Oppvekstens sår og den ustabile identiteten Hvordan blir man slik? Psykodynamiske forståelsesmodeller, fra Freud til nyere tilknytningsteorier, gir oss noen svar. Det hele starter gjerne i tidlige relasjoner – særlig til omsorgspersonene. Barn trenger å bli sett, speilet og ivaretatt på en konsistent og trygg måte. Dersom denne kontakten er uforutsigbar, eller kjærligheten gis på betingelser, utvikles en grunnleggende usikkerhet om egen verdi. Dette er en erfaring jeg som psykolog ofte møter i klinikken. Enkelte husker en oppvekst hvor foreldres oppmerksomhet var flyktig, belønnende men uforutsigbar, og kjærlighet måtte «fortjenes». For andre var omsorgspersonene selv utrygge, opptatte av egne problemer, og lite følelsesmessig tilgjengelige. Disse erfaringene gir lite grobunn for å utvikle et solid, indre selv. I stedet søker man stadig nytt påfyll av bekreftelse utenfra. Her kan det være relevant å nevne John Bowlbys teori om tilknytning. Han beskrev hvordan stabil og sensitive tilknytningserfaringer gir barnet en trygg base, mens utrygg eller ambivalent tilknytning lett utarter i et livslangt søk etter ytre trygghet og validering. For de som aldri føler seg elsket eller verdsatt for den de er, blir ytre bekreftelse avgjørende. ## Hverdagsnære eksempler Dette handler ikke bare om kliniske diagnoser, men også om trekk vi kan gjenkjenne i oss selv, særlig i overgangsfaser som ungdomstid og identitetsutvikling. For mange er ungdomsårene preget av rastløshet og frykt for å falle utenfor. Jeg husker selv perioder hvor jeg måtte ha folk rundt meg, nærmest som om jeg ikke fantes hvis ingen så min tilstedeværelse. Fraværet av andres oppmerksomhet kunne føles som en eksistensiell uro. For noen vokser man av seg slike strategier etter hvert som selvbildet styrkes. Man utvikler flere sider av seg selv, lærer å tåle å ikke alltid være i sentrum, og bygger en identitet som tåler perioder alene. Men for enkelte blir mønsteret permanent: Livets verdi måles fortsatt ut fra hvor sterkt andre lyser opp når de ser en, eller hvor sterkt man lyser opp i andres øyne. Dette gjør individet sårbart for avvisning, kritikk og ustabile relasjoner. ## Smertens kjerne og forsvarsmekanismer Bak den overfladiske fasaden ligger det nesten alltid en dypere smerte. Den britiske psykoanalytikeren Donald Winnicott snakket om «det sanne selv» og «det falske selv». Når vi ikke føler at vi er elsket for den vi er, utvikler vi ofte et ytre «falskt» selv som forsøker å kompensere. Innenfor denne fasaden kan det ligge en opplevelse av tomhet, ensomhet og meningsløshet, som man kjemper desperat for å slippe å kjenne på. Slike forsvarsmekanismer – deriblant benektelse og projeksjon – blir nødvendige for å slippe unna ubehaget. I alle mennesker ligger det fristende å søke flukt fra indre smerte ved å forsvinne inn i roller, scenarier og fasader. Noen av oss flykter gjennom perfeksjonisme, andre gjennom forførelse og dramatikk. Like fullt er mønsteret det samme: Frykten for ikke å bli sett og verdsatt for den man er. ## Kropp, seksualitet og sårbarhet En særlig smertefull variant av oppmerksomhetssøken kan handle om kroppen. Jeg har møtt pasienter – særlig kvinner – der kroppen blir den eneste «valutaen» de opplever å ha. Eksempelvis møtte jeg en kvinne som hadde opplevd seksuelle overgrep i barndommen. For henne var nærhet alltid koblet til seksualitet; det å kle seg utfordrende og bli bekreftet på utseende ble limet som holdt livet sammen, selv om prisen var skyhøy. Igjen ser vi hvordan et ubearbeidet traume gjør at søken etter kjærlighet tar destruktive former. Dette er også kjent fra forskning på traumatisering og personlighetsutvikling. Judith Hermans anerkjente bok «Trauma and Recovery» peker på hvordan seksuelle og emosjonelle overgrep kan gi et forvrengt selvbilde, der verdien kun knyttes til kroppens potensial for å vekke lyst og oppmerksomhet hos andre. Bekreftelse blir avhengighet, og skammen vokser i takt med opplevelsene av å bli brukt, fremfor elsket. ## Veien mot et autentisk selv Hva kan hjelpe? Utgangspunktet må være å oppdage og anerkjenne mønsteret, og gradvis tørre å nærme seg seg selv, bak fasaden. I møte med pasienter er det ofte denne prosessen som gir håp: Det øyeblikket man tør å fortelle om behovene, fryktene og tomheten under overflaten – og oppleve at man fortsatt blir møtt på en ekte og empatisk måte. Psykodynamisk terapi retter søkelyset mot disse underliggende dynamikkene. Her vil man ofte arbeide med å forstå sin egen historie, bearbeide traumer, og utvikle nye måter å kjenne på affekt og tilknytning. Dette krever trygghet i relasjonen med terapeuten, og tid til å utforske det som hittil er skjult bak ytre spill og «performance». Mindfulness og mental trening kan også ha en plass. Det å lære seg å være til stede med eget indre liv – selv når det gjør vondt – er essensielt for å bygge et stabilt og autentisk selv. Her ligger også potensialet til å gis slipp på overfladiske strategier for å kjenne på ekte mening og selvverdi. ## Overflaten og dypet i oss selv Å leve på overflaten kan gi en umiddelbar rus, særlig i et samfunn der bekreftelseskulturen råder. Men det er ofte de dype røttene i oss selv vi lengter etter – den roen som kommer av å kjenne sin egen verdi, uavhengig av andres blikk. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre skrev at «helvete er de andre», men når vi mister oss selv i søken etter ytre bekreftelse, kan helvete fort bli også vårt eget indre. Det er først når vi våger å se innover, med nysgjerrighet og medfølelse, at vi kan finne veien fra det dramatiserende og overfladiske – og mot det virkelige livet. Bøker som beskriver slike problematikk, inkluderer blant annet Thomas Eriksons «Søvnen og døden» og Alice Millers «Det selvopptatte barn». Disse tar for seg hvordan tidlig omsorg og speiling legger selve grunnlaget for identitet og selvverd, og hvordan fravær eller forvridning av dette skaper dype sår. Å bevege seg fra overflaten og inn mot dypet krever mot – men det er her vi finner friheten fra behovet for teater, og får muligheten til å erfare oss selv som hele, verdifulle mennesker. --- **Vil du fordype deg i dette temaet?** Dette er et tema psykolog Sondre Risholm Liverød snakker mer om i podkastepisoden ved samme navn. Du finner episoden som en del av øvelsesmaterialet på [BeBalanced.ai](https://bebalanced.ai).