Mye empati krever høy toleranse for følelser

# Mye empati krever høy toleranse for følelser Empati er selve livsnerven i ethvert menneskemøte, enten det skjer i terapirommet eller i daglig samvær mellom mennesker. Likevel finnes det en viktig distinksjon som ofte blir oversett: En varm, empatisk tilnærming er avgjørende, men uten evnen til å tåle sterke følelser hos både seg selv og andre, kan empatien ende opp som en stillestående omsorg – et slags bomullspledd over ubehaget, i stedet for en bro mot indre vekst og transformasjon. ## Empati og følelsestoleranse – to sider av samme mynt Evnen til å føle med, forstå og speile andres følelser er en sentral del av empati, men det er også krevende. Ikke minst gjelder dette i møte med mennesker som strever psykisk, hvor smerte, skam og fortvilelse ofte ligger rett under overflaten. Her kan det være fristende å forsøke å pakke bort eller dempe følelsene – av egen uro, av frykt for å såre, eller i et velmenende ønske om å lindre den andres lidelse raskt. Men ektefølt empati krever mer enn dette. Den forutsetter en høy toleranse for følelsenes intensitet – at man våger å være til stede også når følelsene er overveldende, uten å flykte eller glatte over. Evnen til å *tåle* sterk smerte i møte med andre, uten å trekke seg unna eller umiddelbart forsøke å regulere ubehaget bort – det er selve grunnmuren i terapeutisk arbeid og dype, menneskelige relasjoner. ## Når empati blir en felle Paradoksalt nok kan mye empati, dersom den står alene, føre oss inn i noen psykologiske blindsoner. Dette er særlig tydelig hos de som er svært følelsesmessig åpne, men som samtidig har lav toleranse for ubehag. Ofte får vi her et klima hvor empati blir synonymt med å beskytte seg selv eller andre mot smerte, og hvor vi nesten automatisk prøver å trøste, distrahere, eller forklare bort det vonde. Denne empatien kan ende som en slags beroligende medisin, en rask symptomlindring, men ikke en reell møte med smerten som ligger under. Jeg vil påstå at en viktig del av mange psykiske vansker handler nettopp om flukt fra følelsesmessig ubehag. Dermed risikerer vi som hjelpere (eller som foreldre, partnere, venner) at vår empati blir med på å vedlikeholde unngåelsen, i stedet for å åpne et rom hvor den andre kan møte, undersøke og etter hvert transformere sine følelser. Tenk på hvordan dette utspiller seg i hverdagslivet: Tenk deg et barn som blir skuffet fordi det ikke får det det ønsker seg. Hvis målet er å fjerne barnets ubehag – eksempelvis ved å si ja til alt – så blir det kanskje god stemning på kort sikt, men på lengre sikt risikerer vi å oppdra et barn som ikke lærer å tåle motgang eller skuffelse. Empati, forståelse og anerkjennelse av følelsen må kombineres med en evne til å være tilstede også når barnet er lei seg, uten nødvendigvis å reparere eller gi etter. Det samme gjelder for voksne: Vi trenger hjelpere, venner og partnere som med varme kan romme følelsene våre, ikke bare lindre dem bort. ## Psykisk smerte og affektfobi En del psykologiske teorier peker på akkurat denne flukten fra smerte som en kjerne i psykiske problemer. Blant annet har Leigh McCullough skrevet utførlig om såkalt affektfobi; en ubevisst frykt for sterke, vanskelig følelser. Både terapeuten og klienten kan lett bli fanget av dette. Når smerten dukker opp, kan det føles nærmest uutholdelig, og den første impulsen blir å roe det hele ned: bytte tema, trekke frem en rasjonell forklaring, eller forsøke å trøste med positive utsagn. Ambisjonen om å fjerne smerten for raskt kan bli en form for dobbeltkommunikasjon. For klienten er det ofte selve kampen mot – eller frykten for – egne følelser som skaper vansker. Hvis terapeuten ender opp i samme flukt, forsterkes mønsteret: Opplevelsen av at det ikke er trygt nok å være med følelsene sine. I stedet for å møte det smertefulle sammen, skapes et klima for unngåelse. Dette ser vi også i dagliglivet mellom mennesker. Når noen forteller om noe vanskelig, kan det kreve mot og indre styrke å lytte uten å avbryte, uten å skynde seg til gode råd eller avledning. Mange av oss har lært å beskytte oss mot sterke følelser, ikke bare hos andre, men også i oss selv. Og jo mer vi forsøker å dempe eller fortrenge dem, jo sterkere kan de bli på sikt. ## Ekte empati – og forskjellen på sympati og følelsestoleranse Empati er ofte beskrevet som evnen til å gå inn i den andres verden, oppleve det de opplever, og gi et speilbilde tilbake – uten å miste grepet om eget ståsted. Dette adskiller seg fra sympati, hvor vi snarere føler *med* den andre, kanskje til og med blir trukket inn i deres følelser, uten den samme rollen som stødig følgesvenn. For å bygge endringsskapende relasjoner, trenger vi den formen for empati som kombineres med robusthet overfor følelsesmessige stormer. Dette innebærer å kunne være til stede med det vonde, anerkjenne det, la det utfolde seg – uten å måtte kontrollere, fjerne eller diagnostisere det vekk. Når terapeuten, forelderen eller vennen klarer dette, oppstår det et trygt rom hvor den andre personen våger å kjenne på følelsene sine, heller enn å flykte fra dem. ## Autentisitet og magefølelse Empatiske responser må oppleves som ekte og autentiske. Vi fornemmer raskt om et annet menneske virkelig *bryr seg*, eller bare går gjennom empatiets ytre ritualer. Denne magefølelsen er ofte mer finstemt enn vi tror: Selv om ikke alle klarer å sette fingeren på *hva* som skurrer, vil mennesker flest raskt registrere når det er en viss avstand eller kunstighet i omsorgen. Derfor er det å kjenne egne følelser og reflektere over sitt forhold til smerte en forutsetning for at empatien skal oppleves som genuin. ## Selvfølelse, selvmedfølelse og relasjonsarbeid En ofte oversett side ved dette arbeidet gjelder forholdet vi har til oss selv og våre egne sårbare følelser. Mange strever med en hard, innovervendt kritikk – en indre dommer som er raskt ute med å peke på feil, svakheter og mangler. Hvis vi forsøker å forstå oss selv bare gjennom analyse og kritikk, mangler vi et viktig element: Selvmedfølelse, toleranse, og evne til å møte vår egen smerte med det samme milde blikket vi ville tilbudt en venn. Det å utforske sine egne reaksjonsmønstre krever at vi klarer å møte oss selv på en empatisk og tålmodig måte, heller enn kun med kritikk og selvforbedringstrang. Det er først når vi overtar litt av den empatiske holdningen ovenfor egne følelser at transformasjon og ekte psykologisk endring blir mulig. ## Terapeutens rolle: Empati som transformerende kraft I psykoterapi – og mange former for samtalebasert endringsarbeid – er rollen til terapeuten å skape et rom hvor det smertefulle kan vises frem, anerkjennes, utforskes, og gradvis forløses. Her handler det ikke bare om å forstå *hva* den andre føler, men også å tåle og hjelpe personen til å *bli værende* i følelsene, i stedet for å skyve dem bort. Dette betyr at terapeuten må kjenne sin egen smerte, vite når man selv har trang til å flykte, og kunne stå i følelsesmessig ubehag med trygghet og åpenhet. Denne formen for empati kan være krevende. Den utfordrer våre egne forestillinger om kontroll, sårbarhet og styrke. For mange blir det en reise i å akseptere at det ikke alltid finnes raske løsninger, og at lindring noen ganger nettopp kommer fra å våge å møte det vanskelige, fremfor å unngå det. ## Følefeller og utviklingsklima Et sentralt poeng jeg stadig vender tilbake til – både i terapeutisk praksis og i eget liv – er hvordan «snill empati» kan bli til «følefeller». For eksempel: - Vi føler med det lille barnet som blir sint eller lei seg, og prøver å avlede eller gi etter bare for å slippe ubehaget. - Vi trøster en venn eller partner med beroligende ord, men skifter raskt tema før det vonde får plass. - Vi blir overbeskyttende overfor de vi er glade i, og skjermer dem fra motbakker eller nederlag, i stedet for å la dem lære å mestre disse. På kort sikt gir dette kanskje ro og harmoni – men det forhindrer vekst, mestring og robusthet på lengre sikt. Barn, ungdom og voksne trenger alle å erfare at det går an å romme store følelser, at det finnes noen som tåler dem sammen med dem, og at dette gir styrke til å leve med seg selv med større trygghet. ## En båt uten kjøl – metaforen om robust empati Du kan se for deg empati uten følelsestoleranse som en båt uten kjøl: Den flyter, den gir støtte, men i møte med bølger går den raskt ut av kurs. En båt med kjøl – altså med god følelsestoleranse – kan styre gjennom urolig vær. Terapeuten, hjelperen eller den trygge voksne må utvikle denne stabiliteten, slik at ikke enhver bølge av følelser fører til unngåelse eller at man mister kontakten. ## Oppsummering: Veien mot selvomsorg og forvandling Det dypeste endringspotensialet i relasjoner henger nøye sammen med evnen til å romme følelser – ikke bare forstå dem intellektuelt, men virkelig tåle dem sammen med den andre. Dette gjelder både i terapirommet, i foreldrerollen, i vennskap og i forholdet til seg selv. Empati bør aldri bli synonymt med å gå utenom smerten, men heller være det åpne, trygge rommet hvor det vonde kan vises frem, deles og etter hvert forvandles. Referanser til sentrale psykologiske teorier, blant annet affektfobimodellen til Leigh McCullough, gir oss verktøy for å forstå hvordan frykten for følelser ligger til grunn for mange selvbeskyttende strategier. Men i den terapeutiske relasjonen får vi kraften til å trene opp både empati og følelsestoleranse – til å møte oss selv og hverandre på et nytt, mer robust og livgivende vis. I siste instans er dette ikke bare relevant i terapi, men i alt arbeid med mennesker, og ikke minst i vårt eget liv. En rausere, mer robust empati er både krevende og befriende – og en av de viktigste ferdighetene å utvikle for å skape varig endring, trygghet og selvmedfølelse. --- **Vil du fordype deg i dette temaet?** Dette er et tema psykolog Sondre Risholm Liverød snakker mer om i podkastepisoden ved samme navn. Du finner episoden som en del av øvelsesmaterialet på [BeBalanced.ai](https://bebalanced.ai).