Noen ganger blir mennesker, relasjoner og følelser farlig enkle. Noen er helt gode. Andre er helt dårlige. Jeg er sterk eller svak, verdifull eller verdiløs, snill eller sint. Denne måten å tenke på kan gi en følelse av orden, men ofte på bekostning av noe viktigere: nyanser, kontakt og evnen til å tåle motsetninger.
Innen psykologi beskrives dette ofte som splitting – en forsvarsmekanisme der vi deler opp erfaringer, oss selv eller andre i «gode» og «onde» deler for å slippe å kjenne på indre spenning. Mekanismen er særlig kjent fra psykodynamisk teori, blant annet hos Otto Kernberg, som har skrevet mye om hvordan splitting kan prege selvbilde og relasjoner. Det betyr ikke at alt som føles svart-hvitt er patologisk. Tvert imot er dette noe de fleste kjenner igjen i perioder. Men når det blir et fast mønster, kan det skape store vansker.
Mennesker tåler ikke ubegrenset ambivalens. Vi vil gjerne vite hvem vi er, hva andre mener om oss, og hva som er trygt. Når følelsene våre blir for motsetningsfylte, kan psyken velge en snarvei: å sortere hardt og grovt.
Det kan kjennes som en lettelse i øyeblikket. Hvis noen svikter deg, er det enklere å tenke at de alltid er upålitelige enn å holde fast ved at de også kan være gode, men uforutsigbare. Hvis du kjenner på skam eller sinne, kan det være mindre smertefullt å oppleve at det er «de andre» som er aggressive, urimelige eller farlige.
Prisen er at virkeligheten blir flatere enn den egentlig er. Og når virkeligheten flates ut, gjør også selvforståelsen det.
Splitting henger ofte sammen med projeksjon: at følelser eller impulser vi har vanskelig for å eie, oppleves som om de kommer utenfra. Et eksempel kan være at man selv er sint, men opplever omgivelsene som fiendtlige. Det er som om sinnet ikke kan være mitt, og derfor må det ligge i verden.
Dette skjer ikke fordi mennesker er uærlige eller manipulerende i utgangspunktet. Ofte handler det om lav toleranse for bestemte følelser. Mange har vokst opp i miljøer der enkelte reaksjoner ble møtt med kritikk, avvisning eller straff. Da lærer man at noen sider av en selv ikke er trygge å kjenne på.
Over tid kan det føre til at man mister tilgang til hele følelsesregisteret. Det man ikke får lov til å være, blir vanskelig å forstå. Og det som ikke forstås, kan fort komme tilbake i forkledd form: som konflikter, mistanker, sterke reaksjoner eller et sterkt behov for kontroll.
Splitting forbindes ofte med tidlige relasjonserfaringer, særlig der omsorgspersoner er uforutsigbare, inkonsekvente eller følelsesmessig utilgjengelige. Barn trenger ikke perfekte voksne. Men de trenger noenlunde stabilitet for å kunne utvikle en helhetlig opplevelse av seg selv og andre.
Når responsen fra omgivelsene skifter brått, blir verden vanskelig å lese. Da kan barnet lære at mennesker enten er trygge eller farlige, snille eller slemme, nærværende eller avvisende. Det er en forståelig tilpasning. Det skaper orden i kaos.
Problemet er at en slik orden ofte blir for rigid til å fungere godt i voksenlivet. En person som har lært at andre enten er gode eller onde, kan få store problemer med å tåle at samme menneske kan være omsorgsfull og såret, varm og frustrert, pålitelig og sviktende – samtidig.
I nære relasjoner viser splitting seg ofte som raske skifter i opplevelsen av den andre. En partner, venn eller kollega kan være idealisert den ene dagen og avskrevet den neste. Ikke nødvendigvis fordi noe dramatisk har skjedd, men fordi den indre toleransen for ambivalens er lav.
Dette kan skape turbulens i parforhold, vennskap og familier. Den andre blir presset inn i en rolle: den gode, den vonde, den som alltid svikter, den som alltid redder. Samtalen handler da ikke lenger om det som faktisk skjer, men om den følelsesmessige kategorien personen er plassert i.
Her ligger noe viktig: Den som splitter, forsøker ofte å beskytte seg mot kaos. Men relasjonen blir nettopp mer kaotisk av det. Når nyansene forsvinner, blir det vanskeligere å reparere misforståelser, tåle konflikter og finne tilbake til kontakt.
Et mer modent psykisk liv handler ikke om å bli «ren» for motstridende følelser. Det handler om å tåle at vi rommer flere sannheter samtidig. Vi kan være kjærlige og irriterte. Sårbare og sinte. Lojale og ambivalente. Moralske i mye, men også selvmotsigende på enkelte områder.
Psykoanalytikeren Donald Winnicott beskrev hvordan utvikling handler om å gå fra enkle, tidlige måter å oppfatte verden på til en mer sammenhengende indre virkelighet. I et slikt perspektiv er det ikke et tegn på svakhet å oppdage motsetninger i seg selv. Det er ofte et tegn på vekst.
Det er nettopp i evnen til å holde ut det uavklarte at personlighet får dybde. Når vi tåler at et menneske kan skuffe oss uten å være gjennomført dårlig, eller at vi selv kan være både gode intensjoner og vanskelige reaksjoner, blir livet mer virkelig.
Det finnes ingen enkel oppskrift på å slutte med svart-hvitt-tenkning. Men det finnes konkrete måter å begynne på:
Hvis du ofte opplever intense skifter i synet på deg selv eller andre, eller hvis relasjonene dine blir preget av mye uro, kan det være verdifullt å snakke med en psykolog. Det gjelder særlig hvis du kjenner deg igjen i mønstre av sterk idealisering, rask avvisning, mye mistillit eller vansker med å holde fast ved et stabilt selvbilde.
Psykoterapi kan være et sted der motsetninger ikke må ryddes bort, men utforskes. Målet er ikke å få et perfekt og harmonisk indre liv. Målet er å tåle mer av det som allerede finnes der.
Det mørke i oss er ikke nødvendigvis farlig. Ofte er det bare sider som ikke har fått nok språk, nok rom eller nok forståelse. Når vi slutter å se på oss selv og andre som rene kategorier, åpner det seg et mer levende og menneskelig landskap.
Da blir ikke livet enklere i betydningen mer glatt og forutsigbart. Men det blir ofte dypere. Og i den dybden finnes det en annen form for trygghet: ikke tryggheten som kommer av å vite alt på forhånd, men tryggheten som vokser når vi tåler at mennesker er sammensatte – også vi selv.
Denne artikkelen er generert med AI-assistert innholdsproduksjon.