En kollega svarer kort, og du kjenner deg avvist. Partneren din blir stille, og du er sikker på at det er en straff. Barnet ditt slår seg, og før du rekker å trøste, har du funnet noen som burde ha passet bedre på.
Noen ganger oppfatter vi situasjonen riktig. Andre ganger fyller vi inn det vi ikke vet, med det vi selv frykter, føler eller strever med. Da kan en antakelse om et annet menneske oppleves like overbevisende som en observasjon.
Projeksjon er ett begrep for hvordan vårt indre liv kan prege bildet vi lager av andre. Begrepet blir mest nyttig når vi bruker det til å undersøke egne reaksjoner – ikke som en merkelapp som forklarer bort andres.
I psykodynamisk teori beskrives projeksjon som en forsvarsmekanisme: Vi tilskriver andre følelser, impulser eller egenskaper som vi har vanskelig for å vedkjenne oss selv. Dette er også kjernen i definisjonen hos American Psychological Association.
Tenk deg at du er sint på en venn, men opplever sinne som uakseptabelt. I stedet for å kjenne tydelig på egen irritasjon, blir du overbevist om at vennen er fiendtlig innstilt til deg. Oppmerksomheten flyttes fra «jeg er sint» til «du er sint på meg».
Dette er en mulig forståelse, ikke et bevis på hva som foregår. Vennen kan faktisk være irritert. Begge kan være sinte. En følelse kan farge vurderingen din uten å gjøre den fullstendig feil.
Projeksjon må derfor brukes som en hypotese. Vi har ikke direkte tilgang til andres ubevisste motiver, og sterk sikkerhet er ingen garanti for god menneskekunnskap.
Flere psykologiske prosesser kan ligne hverandre uten å være identiske.
American Psychological Association definerer forskyvning som at følelser eller handlinger flyttes fra sitt opprinnelige mål til et annet. Å være sint på sjefen og deretter kjefte på partneren kan forstås slik. Ved projeksjon er poenget derimot at egne følelser tilskrives den andre.
Å legge skylden på noen etter et uhell kan være ansvarsfraskrivelse, en impulsiv stressreaksjon eller et forsøk på å skape oversikt. Det er ikke automatisk projeksjon. En stråmann – en fordreining av motpartens argument – trenger heller ikke skyldes en ubevisst forsvarsmekanisme.
Skillet har praktisk verdi: Vi trenger ikke finne den perfekte psykologiske forklaringen før vi rydder opp. «Jeg anklaget deg uten grunn» kan være både mer presist og mer hjelpsomt enn en omfattende analyse.
Forestill deg at du gruer deg til en sammenkomst fordi du er misfornøyd med eget utseende. Under middagen merker du et blikk fra andre siden av bordet. «Hun synes jeg ser forferdelig ut», tenker du.
Blikket er observert. Betydningen er tolket.
Kanskje vurderte hun klærne dine. Kanskje forsøkte hun å få kontakt. Kanskje så hun på noe bak deg. Når du allerede er selvkritisk, kan én bestemt forklaring kjennes spesielt sann: Den andre ser deg slik du frykter å bli sett.
Dette kan forstås som at selvkritikken preger tolkningen av situasjonen. Det er ikke nødvendigvis projeksjon i streng psykodynamisk forstand.
Et nyttig spørsmål er derfor: «Hva vet jeg om den andre akkurat nå, og hva vet jeg om min egen sårbarhet?» Spørsmålet gjør det mulig å ta følelsen alvorlig uten å gjøre den til dokumentasjon.
Psykoanalytikeren Melanie Klein introduserte begrepet projektiv identifikasjon i 1946. Begrepet har senere fått ulike fortolkninger i psykodynamisk teori. American Psychological Association beskriver blant annet en relasjonell forståelse der mottakeren påvirkes til å kjenne eller handle i tråd med det som tilskrives vedkommende.
Et hverdagslig samspill kan illustrere noe av dette: Du forventer avvisning og spør gjentatte ganger om partneren egentlig vil være sammen med deg. Partneren føler seg mistenkeliggjort og trekker seg unna. Tilbaketrekningen oppleves som bekreftelse på den opprinnelige frykten.
Det betyr ikke at du har «lagt» en følelse inn i partneren, eller at du alene er ansvarlig for samspillet. Begrepet er en teoretisk forståelsesramme, ikke en direkte observerbar overføring.
Det konkrete spørsmålet blir: Hva gjør hver av dere, og hvordan påvirker handlingene neste ledd i samtalen?
Når du merker at du er svært sikker på hva noen mener, kan du prøve følgende. Dette er en refleksjonsøvelse, ikke en test som avslører projeksjon.
Hvis du er så opprørt at du ikke klarer å spørre uten å anklage, så ta en pause og avtal når dere fortsetter. Pausen bør varsles, slik at den ikke blir en uforklart tilbaketrekning.
Å undersøke seg selv betyr ikke å godta enhver beskrivelse andre kommer med. Du kan være åpen for kritikk og samtidig avvise nedsettende merkelapper.
«Du er egoistisk» gir lite å arbeide med. «Du avbrøt meg flere ganger under middagen» beskriver en handling du kan undersøke.
Prøv å svare: «Jeg vil gjerne forstå hva du reagerte på. Hvilken situasjon tenker du på?» Dersom eksemplet stemmer, kan du ta ansvar for handlingen uten å godta en total dom over personligheten din.
Hvis noen kommenterer kroppen din, trenger du heller ikke avgjøre om vedkommende projiserer egen usikkerhet. Du kan si: «Jeg ønsker ikke kommentarer om kroppen min.»
Ved trusler, kontroll eller gjentatt nedverdigelse bør trygghet og støtte prioriteres fremfor mer selvanalyse. Kontakt en trygg person, fastlegen eller et krisesenter. Andres krenkende handlinger blir ikke ditt ansvar fordi du også har sårbarheter.
Det kan være ubehagelig å oppdage at man har tillagt andre motiver de ikke har uttrykt. Samtidig åpner oppdagelsen for en konkret reparasjon:
«Jeg sa at du ikke brydde deg. Det vet jeg egentlig ikke. Jeg ble redd da du ikke svarte, og gjorde frykten min til en anklage. Beklager.»
En slik beklagelse skiller mellom følelsen, tolkningen og handlingen. Følelsen får eksistere, mens anklagen korrigeres.
Selvinnsikt gir oss ikke fasiten på andre mennesker. Den kan derimot gjøre oss mer oppmerksomme på hvor vår egen historie fyller hullene i det vi vet. Da blir det litt lettere å møte den andre med et spørsmål der vi tidligere ville ha kommet med en dom. Prøv BeBalanced gratis i 7 dager — og bli bedre kjent med deg selv.