De fleste av oss liker å tenke at vi er ganske rasjonelle. Vi veier fordeler og ulemper, regner på risiko, tar «voksne» valg – og så går vi videre. Men hvis du tar et lite skritt tilbake og ser på hvordan mennesker faktisk fungerer, er det vanskelig å ikke le litt: Vi er eksperter på å overvurdere oss selv, undervurdere risiko og tro at fremtiden på mystisk vis kommer til å ordne seg. Og det er ikke bare dårlig dømmekraft eller naivitet. Ifølge kognitiv nevrovitenskap er det delvis design.
I The Optimism Bias (2011) viser Tali Sharot hvordan hjernen vår nærmest er rigget for optimisme – på godt og vondt. Hun forklarer hvorfor så mange av oss går rundt med mentale «rosafargede briller», hvordan dette påvirker valg, motivasjon og psykisk helse, og hvorfor moderasjon er nøkkelen. I denne artikkelen bruker vi ideene fra boka til å utforske selvinnsikt og personlig vekst: Hvordan kan du forstå din egen optimisme (eller pessimisme), og faktisk bruke den som et verktøy i personlig utvikling og psykologisk utvikling? Og ja – vi skal også innom MBTI som en praktisk samtalestarter for refleksjon, uten å late som om den er en «fasit» på personlighet.
En av de mest fascinerende tingene Sharot løfter frem, er hvor overbevist vi er om at vi ser verden slik den er – mens vi i praksis ser verden slik hjernen vår tolker den. Det er ikke nødvendigvis løgn eller selvbedrag i bevisst forstand; det er snarere en slags innebygd filtrering.
Spør deg selv (helt ærlig): Er du en bedre sjåfør enn gjennomsnittet? Er du mer samarbeidsvillig? Mer ærlig? Hvis du, som de fleste, spontant havner «litt over snittet», har du møtt en klassiker: superiority bias. Det statistiske problemet er åpenbart: alle kan ikke være i øvre kvartil.
Dette er ikke bare en morsom kuriositet. I praksis påvirker det hvordan vi tar imot tilbakemeldinger, hvordan vi håndterer konflikt, og hva vi tror vi «fortjener». For selvinnsikt betyr det at du bør ha en liten mental alarm som sier: «Når jeg vurderer meg selv, er jeg kanskje litt mer generøs enn jeg tror.» Ikke for å rive deg ned, men for å gi deg bedre kart før du legger ut på reisen mot personlig vekst.
Sharot viser også til forskning som illustrerer hvor lett vi kan bli lurt – ikke bare av andre, men av oss selv. I et eksperiment ledet av kognitiv forsker Petter Johansson fikk deltakere velge hvem de syntes var mest attraktiv av to bilder. Senere ble noen av bildene byttet, slik at de ble presentert for «valget» de egentlig hadde valgt bort. Overraskende mange la ikke merke til byttet, og forklarte rolig hvorfor det «valgte» bildet var best.
Poenget er ikke at vi er dumme. Poenget er at hjernen vår er ekstremt flink til å skape sammenheng og mening i etterkant. Dette er gull verdt å forstå i psykologisk utvikling, fordi det sier noe om hvor selvsikre vi kan være – selv når vi tar feil. Det er også en påminnelse om at «jeg føler det sånn, derfor må det være sant» er en svak standard for sannhet.
Sharots hovedtema er optimism bias: tendensen til å overvurdere sannsynligheten for positive hendelser og undervurdere sannsynligheten for negative. Hun refererer til forskning (blant annet av psykologen David Armor) som antyder at rundt 80% av mennesker viser en form for denne skjevheten.
Det betyr ikke at 80% går rundt og tenker «alt blir perfekt». Det betyr mer subtilt at vi antar at det kommer til å gå litt bedre for oss enn nøytrale tall skulle tilsi. Mange undervurderer for eksempel sannsynligheter knyttet til helseproblemer, ulykker eller samlivsbrudd – samtidig som de overvurderer sjansen for karrierefremgang eller «at ting ordner seg».
En viktig nyanse: Vi er typisk mer optimistiske for oss selv og våre nærmeste enn for «folk flest». Et eksempel Sharot trekker frem, er at mange kan være optimistiske om sin egen families framtid, men langt mer pessimistiske om samfunnets utvikling generelt. Det sier noe interessant om kontroll: Vi tror vi kan styre vår egen skjebne mer enn vi faktisk kan.
Dette er et nyttig speil for selvinnsikt. Spør: «Hvor antar jeg at jeg har kontroll – bare fordi det føles bedre?» For personlig vekst handler ofte om å skille mellom det du kan påvirke, og det du bare håper du kan påvirke.
En av bokas mest spennende deler er koblingen mellom psykologi og nevrovitenskap. Ved hjelp av fMRI-forskning peker Sharot på to hjernesystemer som er sentrale:
Når samspillet mellom disse områdene gjør at positive stimuli får mer oppmerksomhet, vil du også lettere forestille deg positive framtidsscenarier mer levende. Negative scenarier blir ofte vagere, fjernere, mindre «ekte». Det er litt som om hjernen sier: «Det der ordner seg sikkert» – og så føles det faktisk sånn.
Sharot beskriver også et interessant spenn: Ved alvorlig depresjon kan framtiden oppleves mørk, og negative scenarier blir sterke og påtrengende. Samtidig finnes et fenomen kalt depressive realism, der mildt deprimerte personer kan være mer nøyaktige i enkelte prediksjoner – ikke nødvendigvis mer pessimistiske, men mindre «skjevt optimistiske».
For personlig utvikling er dette en viktig etisk og praktisk påminnelse: Målet er ikke å «tvinge fram» optimisme hvis du sliter. Målet er å forstå mekanismene, og finne en balanse der du både kan se realiteter og bevare håp og handlekraft.
Det høres nesten for enkelt ut: «Tenk positivt, så lykkes du.» Men Sharots poeng er ikke motivasjonsplakat-psykologi. Det hun argumenterer for, er at optimistiske forventninger kan gi konkrete, målbare fordeler – fordi de påvirker hva du faktisk gjør.
Når du forventer at noe kan gå bra, er du mer villig til å investere tid og energi. Det betyr flere forsøk, mer utholdenhet og høyere sannsynlighet for at du faktisk får et godt resultat. Tenk på alt fra trening til jobbsøking: Hvis du innerst inne tror at «det nytter», møter du opp flere ganger.
Sharot omtaler forskning (blant annet av Sara Bengtsson) som viser at forventninger påvirker hvordan vi lærer av feilsteg. Når du forventer å prestere bra og så bommer, oppstår et tydelig «gap» mellom forventning og resultat. Det gapet ser ut til å trigge læring: Hjernen blir interessert i å justere strategi. Men hvis du forventer å gjøre det dårlig og så gjør det dårlig, blir det mindre informasjonsverdi. Det føles bare som bekreftelse.
Dette er et av de mest praktiske punktene for personlig vekst: Litt optimisme kan gjøre deg mer lærevillig, fordi feilen blir en overraskelse du kan bruke, ikke en dom du må akseptere.
En vanlig «pessimistisk livsregel» er at lave forventninger betyr mindre skuffelse. Men Sharot peker på forskning som antyder at folk med lave forventninger ofte blir like skuffet når det går dårlig som folk med høye forventninger. Med andre ord: du får smerten, men mister drivstoffet.
En undervurdert del av boka handler om hvordan vi føler framtiden før den skjer. Hjernen simulerer kommende hendelser, og mange av de samme systemene aktiveres enten du opplever noe direkte eller bare forestiller deg det. Derfor kan forventningsangst bli et eget lidelseskapittel.
Hvis du utsetter tannlegen, en vanskelig samtale, eller den økonomiske gjennomgangen du vet du burde ta, kan du ende opp med å gå i «mentalt maraton» i dagevis. Smerten ligger ikke bare i hendelsen – men i den langvarige simuleringen.
Sharot argumenterer for at optimister ofte ser for seg positive hendelser mer levende, tror de er mer sannsynlige, og opplever dem som «nærmere i tid». Negative hendelser blir svakere i forestillingen, mindre sannsynlige og mer «noe som skjer senere». Det gir lavere nivå av kronisk bekymring.
For selvinnsikt kan du teste dette i praksis: Neste gang du gruer deg, spør: «Hva er det jeg ser for meg, helt konkret? Hvor levende er bildet? Og hva er sannsynligheten, egentlig?» Bare det å skille fantasi fra fakta kan gi en liten, men viktig, regulering.
Sharot beskriver et fenomen som er nesten komisk relevant i en moderne verden full av valg: Når vi først har valgt, justerer hjernen ofte preferansene våre slik at valget føles bedre. Det er ikke bare at vi sier vi er fornøyde; belønningssystemer i hjernen (blant annet caudate nucleus) oppdaterer faktisk vurderingen av alternativene.
Det betyr at du kan ha vurdert Hellas og Thailand helt likt, men når du først bestiller Hellas, begynner hjernen å «finne» flere grunner til at Hellas var det riktige. Dette reduserer tvil og gjør oss mer stabile i hverdagen. Uten denne mekanismen kunne vi vært fanget i endeløs second guessing.
Her er en praktisk vri: Når du har tatt et valg som er godt nok, kan du aktivt støtte opp under denne hjernemekanikken ved å spørre:
Dette er ikke selvbedrag; det er å flytte fokus fra «valgte jeg perfekt?» til «hvordan får jeg dette til å fungere?» – et klassisk skifte fra kontrolltap til handlingsrom i psykologisk utvikling.
Optimisme er ikke bare kos. Den kan også gjøre oss blinde. Sharot bruker historiske og eksperimentelle eksempler for å vise at mennesker ofte ignorerer informasjon som truer et positivt bilde av framtiden. Hun beskriver blant annet hvordan ledere kan overse tydelige advarsler, og hvordan helt vanlige mennesker gjør det samme i mindre dramatisk skala.
Sharot gjennomførte studier der deltakere skulle anslå egen risiko for ulike negative hendelser (som alvorlig sykdom). Etterpå fikk de statistisk informasjon om reell risiko og ble bedt om å anslå på nytt. Mange justerte anslaget sitt når nyheten var bedre enn de trodde (altså når risikoen var lavere enn antatt). Men de justerte lite eller ingenting når nyheten var dårligere enn de trodde.
Med andre ord: Hjernen er flink til å lære av positive overraskelser, men «dårlige overraskelser» glir lettere av. Det kan være direkte skadelig for helse, økonomi og relasjoner – fordi tidlig korrigering ofte er det som gjør problemer håndterbare.
Sharot er tydelig: Optimisme er best i moderate doser. Hun viser til forskning av økonomene Manju Puri og David Robinson, som fant et mønster der moderate optimister ofte tar mer fornuftige livsvalg enn både pessimister og ekstreme optimister.
Moderate optimister kan for eksempel:
Et kjent eksempel er store prosjekter som undervurderer tid og kostnad. Sharot bruker Sydney Opera House som illustrasjon: opprinnelige anslag var langt lavere enn sluttresultatet, både i varighet og budsjett. Poenget er ikke å henge ut arkitekter eller prosjektledere, men å vise hvor vanlig «det går sikkert bra»-tenkning er – selv blant eksperter.
I offentlig sektor har man forsøkt å demme opp for dette med retningslinjer som krever at man justerer estimater med empiriske «optimism bias»-påslag. Effekten er ikke perfekt, men det er et forsøk på å bygge moderasjon inn i systemet.
Hvis du vil bruke bokas innsikt til personlig utvikling, kan du starte med å kartlegge hvor du typisk havner på skalaen:
Neste steg er å spørre: Hva koster min stil meg – og hva gir den meg? Det er her selvinnsikt blir praktisk, ikke bare introspektiv.
MBTI dukker ofte opp i samtaler om personlighet og personlig vekst. Det er viktig å være nøktern: MBTI er populært, men det er ikke et perfekt vitenskapelig måleinstrument for menneskelig natur. Likevel kan det fungere som et språk for refleksjon, spesielt hvis du bruker det som hypotese og ikke fasit.
Noen MBTI-dimensjoner kan minne om hvordan optimisme uttrykkes i praksis:
En nyttig øvelse: Uansett MBTI-type, legg merke til hvor du blir optimistisk. Er det på helse? Økonomi? Relasjoner? Karriere? Optimismebias er ofte domene-spesifikk, ikke en hel personlighet.
Optimismebias er ekstra relevant i en digital hverdag. Vi antar gjerne at «mine data er ikke interessante», «ingen kommer til å se det», eller «det der gjelder sikkert andre». Men moderne teknologi gjør at små valg får større konsekvenser.
Et ferskt eksempel fra norsk tech-nyhetsbilde handler om at delte ChatGPT-samtaler kunne dukke opp i Google-søk. I en sak hos Shifter omtales hvordan enkelte delte samtaler inneholdt sensitiv informasjon som CV-er og jobbsøknader, og det presiseres at samtaler ikke er offentlige med mindre man velger å dele dem. Som artikkelen formidler: «ChatGPT-samtaler er ikke offentlige med mindre du velger å dele dem.»
Dette er en perfekt liten case på optimismebias i praksis: Vi tror vi forstår deling, men undervurderer hvordan innhold kan spres, indekseres og gjenfinnes. For selvinnsikt betyr det at du bør sjekke deg selv på setninger som «det går sikkert bra» når det gjelder personvern.
Her er noen lavterskel øvelser som tar Sharots poenger ned på bakkenivå.
Skriv to korte scenarier om en kommende situasjon du bryr deg om (møte, eksamen, vanskelig samtale):
Dette holder optimisme levende, men trekker den mot moderasjon.
Når du tenker «det skjer ikke meg», stopp og spør:
Velg én ting du har utsatt fordi du gruer deg. Gjør en mikroversjon i dag: book time, send én setning, åpne dokumentet. Tanken er å korte ned perioden der hjernen din simulerer smerte.
Hvis noe går dårlig, noter:
Dette utnytter mekanismen Sharot beskriver: gapet mellom forventning og resultat blir drivstoff for læring – hvis du faktisk fanger det.
The Optimism Bias gir et befriende bilde av mennesket: Vi er ikke bare logiske maskiner, og vi er heller ikke håpløse selvbedragere. Vi er biologiske systemer som i stor grad er bygget for å holde motet oppe. Rundt 80% av oss har en tendens til å se vår egen framtid i et litt lysere skjær enn tallene tilsier. Det kan gjøre oss mer motiverte, mer utholdende og bedre til å lære av feil. Det kan også hjelpe oss å håndtere vanskelige situasjoner ved å flytte oppmerksomhet mot det som fortsatt er mulig.
Samtidig kommer optimismen med en pris: Vi tar inn positive korrigeringer lettere enn negative. Vi kan ignorere varsellamper, undervurdere risiko og overdrive vår egen kontroll. I hverdagen kan det bety alt fra dårligere helsevalg til at vi deler mer informasjon på nett enn vi burde, fordi «det går sikkert fint».
Den mest modne formen for personlig vekst er derfor ikke å bli evig optimist eller stolt pessimist, men å trene opp selvinnsikt til å velge moderat optimisme: Håp med bakkekontakt. Drømmer med buffer. Tro på at ting kan gå bra, kombinert med vilje til å se det som kan gå galt – tidlig nok til å gjøre noe med det. Og det er en type psykologisk utvikling som faktisk skaper resultater, ikke bare gode følelser.