Syk eller psyk?

# Syk eller psyk? Mange av oss bærer på spørsmål om hvor grensen går mellom det å være syk og det å ganske enkelt ha det vanskelig. I møte med psykiske lidelser og livets naturlige følelsessvingninger, oppstår gjerne et behov for å forstå: Når handler det om en diagnose, og når er det den menneskelige erfaringen det dreier seg om? Dette er spørsmål vi alle – i ulik grad – forholder oss til gjennom livet. Ikke minst gjelder det i møte med fenomenet bipolar lidelse. ## Å svinge med livet Bipolaritet er for mange et begrep preget av mystikk eller distanse. Diagnosen forbindes ofte med ekstreme opp- og nedturer, og kan fremstå som noe få egentlig forstår. Men i bunn og grunn handler bipolar lidelse, som andre psykiske tilstander, om variasjoner og dynamikk i stemningsleiet – følelser som skifter, noen ganger intenst, og liv som leves i bevegelser mellom energi og tomhet, glede og sorg. Samtaler med mennesker som har bipolar diagnose, illustrerer dette mangfoldet. For noen innebærer de maniske periodene en euforisk energi, en følelse av å være grenseløst forbundet med verden, en nærmest spirituell kontakt med naturen og menneskene. Andre igjen beskriver seg som fanget i et krevende indre kaos; grensene mellom dem selv og omgivelsene viskes ut, og relasjoner utfordres når impulser og intensitet når usunne høyder. Manien har flere ansikter: Den kan være kreativ, initiativrik og sosial, men også utmattende, forstyrrende, og medføre konsekvenser i forhold til økonomi, arbeid og sosiale bånd. Mange opplever – slik vi også ser i beretninger fra forfattere og kunstnere gjennom historien – at de maniske fasene gir tilgang til nye innsikter og opplevelser, men også tap. Som psykolog ser jeg hvordan disse sterke svingningene ikke bare er symptomer, men kan forstås som forsøk på å håndtere erfaringer, tap eller sår fra tidligere i livet. ## Oppvekstens betydning – sårbarhet og mestring Flere beskriver at maniske perioder kan bli en måte å kompensere for dypereliggende sår fra barndom og oppvekst. I perioder med mye smerte og mangel på anerkjennelse som barn, kan det senere i livet oppstå et behov for å bli sett, elsket og bekreftet. Når slike behov ikke møter trygge voksne eller utvikler seg til sunne indre dialoger, kan følelsene hope seg opp. I voksen alder kan dette eksplodere – noen ganger i form av de intense følelsesutbruddene som kjennetegner bipolar mani. Psykiske lidelser er derfor ofte mer enn biologiske disponeringer. De er subtile samspill mellom genetikk, personlighet, erfaringer og miljø. Diagnoser som bipolaritet fanger bare delvis opp dette mangfoldet. For noen er det energien som dominerer; for andre er det tapet og sorgen. Den amerikanske psykiateren Kay Redfield Jamison, som selv har bipolar lidelse, skriver i boken "An Unquiet Mind" om hvordan kreativitet og lidenskap lever side om side med dype mørke. Psykologisk teori, særlig innenfor psykodynamisk tradisjon, tillegger slike barndomsopplevelser stor betydning og understreker hvordan gamle følelser kan sette dype spor og aktivere følelser i voksen alder som kan oppleves overveldende. ## Diagnosens tosidighet – lettelse og byrde Det er lett å tro at en diagnose gir en fast og konkret forklaring på tilstanden. Slik er det sjelden. Psykiske diagnoser – til forskjell fra mange fysiske sykdommer – mangler ofte klare biologiske markører. Som det så treffende blir sagt: Det finnes ingen blodprøve for bipolar lidelse. Diagnosen settes ut fra symptombildet, altså hvordan opplevelser, følelser og atferd kommer til uttrykk over tid. Dette gir et stort rom for variasjon. Mange opplever diagnosebeskrivelsen som en lettelse. Endelig får de et språk for det som tidligere har vært uforståelig og skambelagt. Det gir legitim grunn til å søke hjelp og tilrettelegging. Samtidig følger en byrde: Å være «en bipolar» kan føles stigmatiserende og innskrenkende, som om identiteten blir redusert til en medisinsk merkelapp. Psykologiprofessor Edwin Schneidman har beskrevet hvordan språket vi bruker om psykisk uhelse, påvirker måten vi forstår oss selv og våre livshistorier på. ## Depresjonen – tap av mening eller følelser som blir for mye Hvor manien kan løfte og åpne dører til uante landskap, er depresjonen ofte motsatsen – en tilstand der meningen forsvinner, hvor man trekker seg tilbake og mister kontakt med både seg selv og omgivelsene. For noen innebærer depresjonen en gjennomtrengende sorg og gråtetokt, for andre en nærmest total mangel på følelser og energi. Det som tidligere ga glede, smaker nå ingenting. Depresjon handler slett ikke bare om tristhet. Det kan også innebære en følelse av tomhet, utslettelse av identitet og verdighet. For enkelte beskrives det nærmest som en ego-død, hvor alt som har vært oppblåst eller grandios, faller sammen til en mer ydmyk og ofte sårbar utgave av selvet. Andre mister troen på seg selv, verdien og fremtiden. Psykiater Andrew Solomon skriver i boken "The Noonday Demon" om hvordan depresjon kan oppleves både som et tap av glede og som et smertefullt møte med sider av oss selv og vårt liv vi helst ville unngått. En annen innfallsvinkel kommer fra den eksistensielle psykologien, hvor slike tilstander forstås som et møte med livets ubønnhørlige spørsmål om mening, ensomhet og frihet – utfordringer ingen av oss kommer helt unna. ## Samfunnet og språkets innflytelse Hvordan vi forstår psykisk helse, formes i stor grad av samfunnets forventninger og det språket som er tilgjengelig for oss. I en kultur preget av prestasjon, vellykkethet og selvforvaltning, får følelser som skam, sorg eller fortvilelse ofte trangere kår. Mange lærer tidlig å skjule eller fortrenge det som gjør vondt, i frykt for å fremstå svak eller annerledes. Når livets naturlige svingninger overdiagnostiseres, risikerer vi å forstå vanlige reaksjoner som sykdom, og motsatt – når reell lidelse bagatelliseres eller ikke anerkjennes, får vi ikke den hjelpen som trengs. Psykologen Viktor Frankl vektlegger i boka "Man’s Search for Meaning" betydningen av å finne mening, også i smerte. Måten vi rammer inn og møter våre egne følelser på, enten det er med forståelse eller fordømmelse, har direkte innflytelse på utfallet. ## Møtet med egne følelser – å romme det vanskelige I arbeidet med psykisk helse blir det tydelig at selve nøkkelen til bedring ofte ligger i aksept og selvmedfølelse. Mange oppdager at det å tillate seg å føle alt det vanskelige, uten automatisk å dømme eller flykte, kan være frigjørende. Slik den amerikanske psykologen Kristin Neff skriver om selvmedfølelse: Å møte seg selv med varme og forståelse, fremfor kritikk, kan dempe skamfølelsen og styrke motstandskraften. Det er i erkjennelsen av at både oppturer og nedturer er del av det å være menneske, at friheten ligger. Å anerkjenne at sterke følelser, enten de springer ut fra fortiden eller plutselig oppstår, ikke gjør oss gale eller defekte, men heller uttrykk for et liv levd med åpenhet og sårbarhet. Pia Beate Pedersen, som har skrevet om egne erfaringer med bipolaritet, sier det slik: «Hvis jeg aksepterer dette i meg, så ligger det en potensiell frihet i det.» ## Et mildere blikk på oss selv – veien videre Mange av de mytene vi møter om psykiske plager, handler om frykt og mangel på forståelse. Å tro at psykiske utfordringer kun rammer de svakeste, eller at det er mulig å skjerme seg helt fra vanskelige perioder, er uheldige forenklinger. I virkeligheten er livet, med alle sine svingninger, det eneste normale. Som psykolog vektlegger jeg betydningen av å integrere egne erfaringer og følelser i en større sammenheng. Når vi slutter å kjempe mot oss selv og begynner å romme hele bredden av oss, åpner vi for både vekst og lindring. Diagnoser kan være til hjelp, men de er ikke hele sannheten om hvem vi er. Ofte er de bare én måte å forstå våre livshistorier på, og det finnes mange flere spor – i vår personlighet, våre valg, våre bånd til andre mennesker. Gjenkjennelse og åpenhet, i møte med seg selv og medmennesker, baner vei for heling. Ved å tillate oss å være både sterke og sårbare, nærmer vi oss den typen psykisk balanse som gjør det mulig å møte livet slik det er. Våre psykiske reaksjoner er ofte ikke tegn på sykdom, men like mye vitnesbyrd om liv, utvikling og kontakt med det som er betydningsfullt for oss. ## Oppsummering – psykisk helse i et nytt lys Spørsmålet «syk eller psyk?» er ikke alltid mulig å besvare entydig. Det finnes glidende overganger mellom å ha det vanskelig og det å ha en psykisk lidelse. Psykiske svingninger er – til et visst punkt – naturlige deler av det å være menneske. Når de blir for store eller varer for lenge, kan de få et preg av sykdom og ha nytte av profesjonell hjelp. Samtidig skal vi være varsomme med å sykeliggjøre alt som er vanskelig. Stadig mer forskning og erfaring fremhever betydningen av å bygge forståelse, åpenhet og et mer nyansert språk om psykisk helse. Det handler ikke bare om å håndtere symptomer, men om å utvikle modenhet i møte med livets sammensatte virkelighet. Ved å utforske våre egne erfaringer, se sammenhenger og søke støtte hos ektefeller, venner eller fagfolk når det trengs, bygger vi en psykisk robusthet som varer. I tilknytning til å arbeide med egen forståelse står det psykologiske begrepet “selvinnsikt” helt sentralt. Å kunne se seg selv med et vennlig, undersøkende blikk, heller enn et dømmende, gir grobunn for både lindring og vekst. På denne måten kan vi alle finne vår balanse – mellom det å være syk og det å være «psyk», mellom å bære sår og å finne styrke i dem. --- **Vil du fordype deg i dette temaet?** Dette er et tema psykolog Sondre Risholm Liverød snakker mer om i podkastepisoden ved samme navn. Du finner episoden som en del av øvelsesmaterialet på [BeBalanced.ai](https://bebalanced.ai).