Trangsynt eller åpen for innspill?

# Trangsynt eller åpen for innspill? Evnen til å lytte til andre mennesker omtales ofte som en av de aller viktigste nøklene til personlig utvikling, gode relasjoner og et rikere liv. Formelen virker enkel: Lytt til andre, for alle kan lære deg noe. Men dette rådet, som kanskje kan høres ut som en selvfølge i selvhjelpslitteraturen, viser seg å være alt annet enn lett å følge i praksis. ## Hvorfor er det vanskelig å lytte? Psykologien er spekket med påminnelser om å lytte aktivt og empatisk. Vi blir oppfordret til å sette oss inn i andres perspektiv, og å møte verden med et åpent sinn. Men mange av oss oppdager at det å faktisk stoppe opp og åpne seg for andres tenkemåte er langt mer krevende enn vi gjerne vil innrømme. Hva skyldes denne motstanden? Det begynner ofte i oss selv. Mange av oss har en nærmest automatisk trang til å skulle si noe selv – som om vår verdi i samtalen må bevises gjennom egne smakfulle innspill, kloke analyser eller riktige meninger. Kanskje er oppmerksomheten vår snikende rettet mot å fremstå som interessante, i stedet for å være oppriktig interessert. Vi lytter for å svare, ikke for å forstå. Under overflaten ligger det ofte en frykt for ikke å være god nok, ikke å ha noe å bidra med, eller en redsel for å fremstå uvitende. ## Lytting er mer enn å høre Å virkelig lytte handler ikke bare om å registrere ordene som kommer ut av en annens munn. Det handler om tilstedeværelse – å åpne seg for andres vinkler, og å la seg selv utfordres og kanskje forandres av det som sies. Dette perspektivet har røtter blant annet hos den greske filosofen Sokrates, som la vekt på verdien av spørsmål fremfor svar. Sokrates holdt speilet opp for sine samtalepartnere; gjennom spørsmål fremprovoserte han selvrefleksjon. En god samtale starter ofte en indre samtale – hvor vi lytter til oss selv samtidig som vi lytter til den andre. Når vi møter andre mennesker, er det nettopp i forskjellene at muligheten for læring og utvikling ligger. Akkurat som når vi leser bøker, utvider andre mennesker horisonten vår og gjør oss oppmerksomme på perspektiver vi ikke ante fantes. Men motsatt: Dersom vi alltid forsøker å få rett, eller holder fast ved vår egen sannhet, stenger vi for den berikelsen som ligger i å slippe andres tanker inn. ## Kampen mellom trygghet og åpenhet Dette spennet – mellom å ville ha rett og å ville forstå – er ofte sentralt i mellommenneskelige relasjoner. Mange opplever at mye av energien i en samtale brukes på å tenke ut gode svar, snarere enn å fordøye budskapet til den andre. Her spiller personlighet og tidligere erfaringer inn. Forestill deg personlighet som en sirkel med forskjellige kvadranter som styrer hvordan vi reagerer emosjonelt. Noen av oss har mye energi bundet opp i frykt; andre i panikk. Dette påvirker hvordan vi forholder oss til andre mennesker og deres budskap. Hvis du bærer på mye panikk – kanskje fordi du tidligere har følt deg avvist, eller ikke har kjent deg trygg – kan du utvikle et sterkt behov for å opptre riktig. Samtalen dreier seg da mer om å ikke bli avvist enn om å lære noe nytt. Istedenfor å være nysgjerrig og mottakelig, blir du opptatt av å prestere eller å gjøre et godt inntrykk. Dette er noe jeg ofte ser i gruppeterapi. Mange har så mye fokus på å si det riktige, eller på å ytre det gruppen eller terapeuten ønsker å høre, at de mister muligheten til å faktisk høre etter. Læringsarenaen forvandles til et eksamensrom hvor det viktigste er å bestå – ikke å utvikle seg. Man svarer instinktivt, nikker og sier seg enig uten egentlig å mene det. I lengden kan dette undergrave både egen selvrespekt og tilliten i gruppen. Du lærer ingenting nytt når hele virksomheten handler om å sikre deg mot ubehag. ## Konsekvensene av unnvikende og tilpassende adferd En slik tilpasningsvillighet, hvor du stadig sier det andre ønsker å høre, gjør deg etter hvert lite troverdig. Dersom du ikke står for dine egne opplevelser, følelser eller meninger, mister også andre troen på at du har substans når det virkelig gjelder. Det kan sammenlignes med å ta en angstdempende tablett: Det gir kanskje en midlertidig god følelse, men man får ikke tilgang til virkelige inntrykk, og på sikt forvitrer det man egentlig står for. Noen kan fremstå svært omsorgsfulle fordi de tilsynelatende er opptatt av andre, men det er langt fra sikkert at hensikten er genuin. Hvis du i bunn og grunn hele tiden lurer på hvordan du fremstiller deg selv, handler det egentlig ikke om de andre – det handler om å dempe egne ubehagsfølelser og sikre egen selvfølelse. Overdrevent behov for bekreftelse fra andre, eller en vedvarende jakt på trygghet i egne prestasjoner, blokkerer for ekte læring og utvikling. ## Røtter i egen frykt For noen bunner denne lukkede holdningen i frykt. Kanskje har du opplevd at sårbarhet blir møtt med kritikk, eller at egne ideer eller følelser blir latterliggjort eller neglisjert. Slike erfaringer setter spor, og kan føre til at vi utvikler et beskyttende panser. Dette panseret gjør det vanskelig å virkelig lytte, for lytteren er hele tiden på vakt – klar til å forsvare seg, eller til å overtale den andre. «Skal jeg være lydhør, risikerer jeg å bli såret», tenker mange – og avviser derfor ny kunnskap eller innspill før det har fått slippe inn. Slike forsvarsmekanismer er ofte ubevisste. Carl Gustav Jung var opptatt av hvordan vår personlighet og våre skyggesider påvirker hvordan vi møter verden. Mange låser seg fast i et verdensbilde hvor nye tanker eller kritikk tolkes som en trussel – ikke som en gave. ## Den ektevoksne samtalen Hvordan kan vi jobbe for å åpne opp vår egen evne til å lytte? Dette krever først og fremst mot. Mot til å akseptere at vi ikke alltid har svaret, og at vi noen ganger kan la oss overbevise, forandre eller berike av andre mennesker. Filosofen Søren Kierkegaard beskrev hvordan den som virkelig ønsker å hjelpe, først må finne den andre der hvor vedkommende er – og bli der sammen med dem. Dette innebærer å legge egne behov og agenda til side for en stund, og være «med» den andre, istedenfor å prøve å lede eller korrigere. Åpenhet for innspill bygger på en indre trygghet og robusthet. Du må tåle at tankene dine utfordres, og at andres innsikter faktisk kan være like verdifulle – eller mer – enn dine egne. I boken «The Road Less Traveled» beskriver psykiateren M. Scott Peck hvor krevende, men utviklende det er å gi slipp på trangen til alltid å ha rett. Det er i denne villigheten til å utsette seg for det ukjente, at utviklingen skjer. ## Å lytte er aktiv vilje Å trene opp evnen til å lytte – ikke bare «få med deg ordene», men også være mottakelig for å bli påvirket – er blant de mest utfordrende og ambisiøse ferdighetene vi kan bygge. Dette er ikke medfødt for de fleste, men et resultat av bevisst utvikling og trening. Innen gestaltterapi skiller man mellom «å lytte» og «å høre». «Å lytte» krever en indre innsats. Her møter vi oss selv i refleksjonen over den andres budskap – og det er først når vi våger å åpne opp, at vi kan skape reell kontakt. I arbeidslivet og privatlivet er det ofte de som evner å sette egne behov på vent og være genuint interessert i hva andre mener, som oppnår best resultater. Dyp, lyttende samtale gir grobunn for kreativitet, samarbeid og utvikling – både på jobb og hjemme. ## Personlighet og emosjonelle grunnstemninger En annen viktig forklaringsfaktor er personligheten vår. Ulike mennesker bærer på ulike emosjonelle grunnstemninger som styrer hvordan de møter andre. Steven Porges, kjent for sin polyvagale teori, har fremhevet hvordan nervesystemet vårt – preget av tidligere erfaringer – kan styre hvor åpen eller lukket vi er for innspill. Har du opplevd trygg tilknytning, er du ofte mer mottakelig og nysgjerrig. Har du for eksempel blitt latterliggjort eller avvist, vil du i større grad anstrenge deg for å beskytte deg selv – og dermed lytte dårligere. Disse mønstrene er ikke uforanderlige. Gjenkjenner du at din egen frykt (for avvisning, feil eller inkompetanse) står i veien, så ligger det et stort potensial for vekst i å utfordre deg selv til gradvis å tørre og slippe mer til. ## Desto større motstand, desto større gevinst Det fascinerende er at jo større motstanden er mot å lytte til andre, desto større potensielt utbytte har du dersom du klarer det. De du er uenig med, eller frykter å bli utfordret av, kan inneholde nettopp de perspektivene du trenger for virkelig å utvikle deg. Susan Cain belyser i sin bok «Quiet» hvordan de som våger å lytte fremfor å rope høyest, ofte er de som bidrar med de viktigste innsiktene – nettopp fordi de verdsetter og integrerer mangfoldige innspill i egen forståelse. ## Praktiske råd for utvikling Noe av det viktigste du kan gjøre for å bli mer åpen for innspill, er å øve deg på å være nysgjerrig fremfor sikker. Stille flere spørsmål, og tillate deg å la det du hører få lande før du responderer. Sett på pauseknappen internt, og betrakt samtalen som en mulighet for egen utvikling – ikke bare en arena der du skal prestere. I møte med andre, prøv å legge merke til om du lytter for å svare eller for å forstå. Prøv å la den andres perspektiv få leve litt lengre før du «møter det» med ditt eget. Det vil styrke relasjonene dine, utvide egen horisont og åpne nye rom for innsikt og vekst. ## Veien videre Det å trene på å være lydhør, kritisk og åpen på én gang, er en livslang øvelse. Det krever disiplin og selvinnsikt, og en villighet til å utfordre egne forsvarsmekanismer. Men gevinsten er enorm. Å være mottakelig for flere perspektiver gjør ikke bare relasjonene bedre – det gir deg også nye muligheter til å forstå deg selv og andre, og å stadig vokse som menneske. Øvelse i nysgjerrig og åpen tilstedeværelse er noe vi alle kan trene på – litt hver dag. --- **Vil du fordype deg i dette temaet?** Dette er et tema psykolog Sondre Risholm Liverød snakker mer om i podkastepisoden ved samme navn. Du finner episoden som en del av øvelsesmaterialet på [BeBalanced.ai](https://bebalanced.ai).