Ubevisste lag i relasjonen

# Ubevisste lag i relasjonen Mellommenneskelige relasjoner er ofte mer komplekse enn de ser ut ved første øyekast. Under den åpenbare samtalen ligger det lag av ubeviste mønstre, gamle roller og små, repeterende «spill» som former hvordan vi møter hverandre. Som psykolog har jeg lenge vært opptatt av hvordan disse dynamikkene oppstår, hva de gjør med oss, og hvordan vi kan gjenkjenne og bryte ut av destruktive mønstre. Eric Bernes klassiske bok Games People Play (1964) gir en forståelsesramme som fortsatt er svært nyttig: mennesker engasjerer seg i gjentatte transaksjoner som kan forstås som sosiale spill. Her forsøker jeg å gjøre Bernes innsikt praktisk og anvendbar i hverdagsrelasjoner. ## Hva er relasjonelle «spill»? Begrepet «spill» hos Berne handler ikke om brettspill eller konkurranser i vanlig forstand, men om mønstre i hvordan vi samhandler som gjentar seg over tid og gir forutsigbare utfall. Et spill starter ofte med en uskyldig interaksjon — en transaksjon — som utvikler seg til en repeterende kjede av reaksjoner. Poenget med spillene er at de gir en form for psykisk vinning: bevisst eller ubevisst får en av partene bekreftelse, unngår ansvar, får sympati, eller kan slippe å kjenne på vanskelige følelser. Noen spill regulerer sosial samhandling på nyttige måter eller motiverer oss til å prestere. Men andre mønstre er destruktive: de skaper avstand, misforståelser og fastlåste maktbalanser. Å identifisere disse spillene hjelper oss til å ta valg framfor å fungere som reagenter i et forhåndsbestemt script. ## Berne: transaksjonsanalyse og de tre ego-tilstandene Eric Bernes transaksjonsanalyse bygger på konseptet om tre ego-tilstander: foreldremodus, voksenmodus og barnemodus. Disse er ikke bokstavelige aldre, men måter å tenke, føle og handle på i møter med andre: - Foreldremodus (Parent): Normer, regler, vurderinger — både kritiske og omsorgsfulle holdninger vi har internalisert fra omsorgspersoner. - Voksenmodus (Adult): Faktaorientert, realistisk vurdering og problemløsning her-og-nå. - Barnemodus (Child): Følelser, behov og reaksjoner som stammer fra tidligere erfaringer — både tilpasningsdyktige og impulsive sider. Idealet i kommunikasjon er ofte at voksne møter voksne: en rasjonell, ærlig og åpen dialog hvor begge parter har tilgang til informasjon og ansvar for egne følelser. Men i praksis skjer det ofte at en eller begge faller inn i foreldreroller eller barnemodus, og da kan samspillet bli asymmetrisk eller drama-skapt. ## Hvorfor spiller vi disse spillene? Det finnes flere grunner til at mennesker gjentar disse mønstrene: - Å unngå konfrontasjon med egne følelser. Spill kan fungere som en buffer mot sårbarhet. - Å unngå ansvar. Ved å plassere skyld utenfor seg selv, slipper man krevende konsekvenser. - Å rasjonalisere handlinger. Spill kan gjøre uakseptabel atferd mer akseptabel gjennom historier og roller. - Å få bekreftelse eller sympati. Noen spill sikrer emosjonell gjenklang og bekreftelse fra andre. - Å opprettholde et kjent psykisk miljø. Selv destruktive mønstre kan være komfortable siden de er forutsigbare. Ofte er vi ikke bevisste på hvorfor vi handler som vi gjør. Det er først når en kan navngi mønsteret at endring blir mulig. ## Typiske spill og eksempler Bernes bok gir mange konkrete navn på spill som lett setter ord på fenomener vi kjenner fra hverdagen. Her følger noen forklaringer og hverdagsnære eksempler som viser hvordan spill kan manifestere seg: - «Trebeinsspill» (av og til omtalt som "kick me"): En person inntar en passiv, klagende eller hjelpeløs rolle og peker på ytre omstendigheter som årsak til problemene. Dette kan føre til at andre får ansvaret, enten ved å ta kontroll eller ved å bli frustrerte over ansvarsfraskrivelsen. Resultatet er ofte at problemet ikke løses, men at begge bekrefter sin rolle — den hjelpeløse og den kontrollerende. - Unngåelse av sårbarhet gjennom konflikt om seksualitet: Noen par bruker krangler om seksuell intimitet for å unngå å snakke om underliggende følelsesmessige behov. Seksualiteten blir et symbolsk felt der ekte temaer skyves unna. Konflikten opprettholder avstand og beskytter mot nærhet som kunne vise sårbarhet. - Manipulerende eller subtile maktspill: Det finnes spill som dreier seg om å få status, omsorg eller kontroll uten å ta åpen kommunikasjon. Dette kan være små provokasjoner som garanterer en respons og dermed bekrefter egen plass i hierarkiet. - Kontroversielle og kjønnsrelaterte spill: Berne beskriver også mer kontroversielle mønstre, som han navngir med sjargong som kan virke provoserende i dag — eksempler som «kjølig kone» eller uttrykk som «in-rape-o». Disse betegnelsene peker på dynamikker hvor kjønn, makt og seksuell kommunikasjon blir brukt som virkemidler for å hevde eller fraskrive ansvar, og de berører sensitive temaer om samtykke, kontroll og skam. Det er viktig å møte disse beskrivelsene med kritisk refleksjon: noen av terminologiene og eksemplene stammer fra en annen tid, men dynamikkene de prøver å fange finnes fortsatt i mange relasjoner. Diskusjonen må derfor være nyansert og fokusert på hvordan makt og kjønn spiller sammen i dagens kontekst. ## Hvordan påvirker spill maktbalansen i forhold? Maktbalansen i et forhold avgjør i stor grad hvor mye eller lite vi trenger å «spille». I mer likestilte relasjoner er behovet for subtile manipulasjoner ofte mindre — partene kan gi uttrykk for behov og ansvar på en mer direkte måte. I forhold med ubalanse, enten i emosjonell kapasitet, økonomi eller sosial status, øker behovet for skjulte strategier for å få anerkjennelse eller unngå press. Et tydelig tegn på et spill er at det gjentar seg i ulike situasjoner og alltid ender i en kjent konklusjon — et «script» som bekrefter en psykologisk gevinst. Når slike mønstre får dominere, blir kommunikasjonen preget av mistenksomhet, mistolkning og frykt for å «miste ansikt» eller bli avvist. ## Hvordan kan vi bli bevisste og endre mønstre? Å være oppmerksom på spillene er første skritt. Her er konkrete verktøy jeg ofte deler med pasienter og klienter for å øke klarhet og ansvar i relasjoner: 1. Lær deg ego-tilstandene. Øv på å identifisere om du responderer fra en foreldremodus, barnemodus eller voksenmodus. Et enkelt spørsmål å stille seg selv er: «Er dette rasjonell problemløsning (voksen), en gammel frykt eller behov (barn), eller en vurdering/dom (forelder)?» 2. Stopp og navngi. Hvis du kjenner at interaksjonen føles repetitiv, si høyt til deg selv eller partneren: «Dette føles som et mønster vi kjører igjen.» Å sette ord på et spill kan bryte magien og gjøre det mindre fristende å fortsette. 3. Still åpne spørsmål. I stedet for å reagere automatisk, spør nysgjerrig: «Hva trenger du egentlig nå?» eller «Hva tror du skjer hvis vi gjør dette annerledes?» Å flytte samtalen fra antakelser til utforskning inviterer voksen-til-voksen-kommunikasjon. 4. Ta ansvar for egne følelser. Spill lever av projeksjon og bortforklaringer. Si «Jeg merker at jeg føler meg…» fremfor «Du får meg til å føle…». Dette reduserer anklagende dynamikk og gir mer mulighet for genuin forståelse. 5. Avklar grenser og konsekvenser. Spill trives i uklare rammer. Klare grenser og ærlige konsekvenser gjør det vanskeligere å bruke manipulative strategier. 6. Bruk refleksjonstid. Når temaer våkes fra gamle sår, be om tid til å tenke før du svarer. Dette gir rom for å finne voksenresponsen fremfor å styrkes av impulsive barnereaksjoner. 7. Søk profesjonell hjelp ved fastlåste mønstre. Terapi eller rådgivning kan gi et nøytralt rom for å kartlegge og endre dype scripts. ## Praktiske øvelser for par og i nære relasjoner - Avtal en «pause-regel»: Hvis samtalen glir inn i et kjent spill, kan en av dere si «pause» — ikke som en unnvikelse, men som en avtalt måte å gjenopprette voksenkontakt. - Bytt perspektiv-øvelser: Beskriv et argument fra den andres ståsted uten å kritisere. Dette trener empati og bryter ned «vi-mot-dem»-rammer. - Bruk skriftlig kommunikasjon for vanskelige tema: Noen ganger er det lettere å sette ord på følelser skriftlig før man tar dem opp muntlig, fordi det gir tid til å formulere voksen-responsen. ## Avsluttende refleksjoner Relasjoner er et emosjonelt landskap hvor fortidens erfaringer, kulturelle normer og individuelle valg møtes. Eric Bernes Games People Play gir oss et språk for å gjenkjenne hvordan mange av disse mønstrene gjentas — både til glede og til skade. Å bli bevisst våre egne roller, å våge å tre ut av gamle scripts og å ta ansvar for egne følelser er krevende, men også frigjørende. Endring skjer sjelden over natten. Det krever øvelse, mot og tid. Men ved å øke vår emosjonelle bevissthet og styrke evnen til voksen-til-voksen-kommunikasjon, kan vi skape mer autentiske og helhetlige relasjoner. Målet er ikke å eliminere alle konflikter — en viss grad av konflikt er både naturlig og nødvendig — men å unngå at hver konflikt blir et gjentakende spill som holder oss fast i gamle roller. Som praktisk verktøy vil jeg alltid anbefale å lese Bernes Games People Play (1964) hvis du ønsker et historisk og kreativt rammeverk. Samtidig er det viktig å kombinere klassisk teori med moderne forståelse av kjønn, makt og samtykke, slik at vi møter både individets behov og samtidens etiske krav. Å kjenne igjen ubevisste lag i relasjonen gir frihet: frihet til å ta ansvar, stoppe destruktive mønstre og velge mer autentiske måter å være nær hverandre på. Det er en indre jobb som gir klare ytre resultater i form av mer tillit, nærhet og gjensidig respekt. --- **Vil du fordype deg i dette temaet?** Dette er et tema psykolog Sondre Risholm Liverød snakker mer om i podkastepisoden ved samme navn. Du finner episoden som en del av øvelsesmaterialet på [BeBalanced.ai](https://bebalanced.ai).